om å gjøre tanken om et semester som litteraturstudent i Paris til virkelighet – kle på seg språket og lære seg å fungere i en by som går fra grå til grønn på et øyeblikk, med lykke i ganen og frustrasjon og glede i hjernen (samt endeløse bibliotekskøer).
Som mange andre er jeg en av disse som har hatt et fremmedspråk gjennom flere år uten egentlig føle at jeg fikk taket på det. Jeg hadde hatt fransk i fem år, men når folk spurte svarte jeg at jeg forstod en del, men at jeg ikke egentlig kunne fransk. Derfor har tanken lenge vært at jeg skulle få til en utveksling til Frankrike, aller helst Paris. Ideen har fulgt meg gjennom forskjellige studieretninger, og da jeg til slutt endte opp på litteraturvitenskap var ønsket å få til et semester i Frankrike, helst i Paris – og aller helst på Sorbonne. Jeg har trua på at man lærer mest når man kaster seg ut på dypt vann, så det å skulle følge kurs på masternivå på fransk ved et anerkjent universitet virket som et skremmende, og godt, sted å starte.
Sorbonne I, III, IV, V?
eller hvordan komme seg av sted og finne noen kvadratmeter å leve på
Det første man lærer seg i forsøket på å søke seg til Sorbonne er at «Sorbonne» ikke er ett universitet, men en gruppe universiteter. Som litteratur- eller språkstudent hører du hjemme ved L’université Paris-Sorbonne IV hvor man spesialiserer seg på litteratur, kunst, humaniora. Det neste man finner ut er at utvekslingsavtalen NTNU har med Sobonne IV egentlig er reservert bachelorstudenter i språk, ikke litteraturstudenter på masternivå. Til gjengjeld finnes det fire plasser for språkstudentene – og der var det dette vårsemesteret én ledig plass. Internasjonal seksjon mente det var en mulighet for at Sorbonne godtok at NTNU sendte (nok) en student utenfor avtalen, og søknad med pålimt bilde (franskmenn elsker analoge papirer) ble sendt. Sorbonne viste seg å være tilbøyelige til å gi plassen til en masterstudent i litteratur, erasmusstipend ble innvilget, og vips hadde jeg en enveisbillett til la ville lumière.
Høstsemesteret før jeg dro av gårde tok jeg et emne i fransk språk på siden, som på et semester gjennomgikk cirka alt jeg tidligere hadde lært av fransk og litt til, og med dette som startpunkt meldte jeg meg på én måneds (lånekassestøttet hurra) språkkurs i Paris i januar, da semesteret her ikke begynner før i februar. Jeg hadde ordnet meg vertsfamilie via språkskolen i én uke, og tanken var at jeg i løpet av disse første dagene skulle finne meg et permanent sted å bo. Jeg hadde ikke et stort behov for å bo i universitetsbyen, og har en grunnleggende optimisme som i dette tilfellet nok grenset til naivitet. Men noe må ha vært på min side: Jeg ankom Paris mandag ettermiddag, og etter mange stotrende telefonsamtaler på fransk og noen dager med konstant høyt stressnivå, satt jeg fredag morgen og underskrev leiekontrakten (på utallige sider som opplyste om, blant uendelig mye annet, sannsynligheten for jordskjelv og oversvømmelse i området) til min egen lille kvistleilighet som bekrefter alle romantiske klisjeer du har om Paris: Syvende etasje i en gammel bygård, skråtak med vindusutsikt mot Sacre Ceour, 15 kvadratmeter hvorav halvparten er under 1.80 i takhøyde, verdens hardeste seng, en kjøkkenkrok uten ovn, bord med to stoler som ikke matcher i høyde (hvorav den ene er en jeg henta fra gata), og et lite bad.
Med sted å bo i boks var de tre påfølgende ukene fulle av språkkurs (de to siste dobbelt opp med kurs både fra Sorbonne og den private språkskolen – altså seks timer fransk hver dag), forsøk på å skjønne litt mer av hvor man skal gå, fikse bankkonto, internett, strøm, alt dette praktiske som virker som det aldri kommer i mål – men til slutt sitter du der og har en slags orden i mappene.
Det du skal lære, det du lærer og hvordan boktitler kan gjøre deg lykkelig
Før semesteret kom i gang var det et par informasjonsmøter på Sorbonne, hvor man plutselig skjønner at alle andre ikke er verdensmestere i fransk, at erasmusstudenter er mer enn gjennomsnittlig kontaktsøkende, og at din første uke blir full av utprøving av fag da du har én uke på å ta en endelig bestemmelse for fagvalg ved Sorbonne. Det er en overgang å komme til et universitet hvor hvert emne er verdt 5, 3 eller 2 poeng, likevel har anbefalte leselister på flere sider, og valgmulighetene er overveldende. Men ved å teste ut forskjellige emne endte jeg opp med en interessant kombinasjon hvor jeg følte jeg forstod professorene ganske godt, som faktisk ikke gikk samtidig, og hvor jeg fikk ta flere fag på tvers av fagretninger (jeg har fag med både kunst- og filosofistudenter, noe som fører til nye vinklinger).
På starten var jeg rett og slett stolt av å skjønne hva som foregikk i timene, men det tok ikke lang tid før jeg skulle levere min første oppgave. De fleste masteremnene har oppgaver som vurderingsform, såkalte «mini-mémoires», og nå gjenstår det utrolig nok bare én av fem oppgaver på rundt ti sider, hvorav den ene også har blitt presentert muntlig, og en skoleeksamen, eller «devoir sur table» er også unnagjort. For en som aldri har skrevet noen franske skoleoppgaver utover den klassiske «Beskriv dette bildet», «Hva gjorde du i juleferien?», «Skriv om ditt yndlingsdyr», var det å skulle skrive en tisiders, helst akademisk, oppgave om Theatre de la ville sin iscenesettelsen av Polyeucte av Corneille en ganske abrupt start. Heldigvis hadde jeg hatt flaks og møtt en hyggelig franskmann i dette faget, «Jouer les classiques», som så over oppgaven –noe som viste seg å være mer enn nødvendig. Og sakte men sikkert tror jeg det har blitt bedre, selv om det er vanskelig å vite hva som egentlig kreves når du plutselig befinner deg innenfor et annet system enn det du har blitt opplært til gjennom alle dine skoleår. Et gjennombrudd var da jeg fikk skikkelig skrivesperre til oppgaven i faget «Genre et travestissement» hvor jeg hadde bestemt meg for å skrive om «hen»-pronomenet og dra linjer til Cixous tanker om «écriture féminine». Det gikk så utrolig treigt – og plutselig skjønte jeg at det ikke var det faktum at denne oppgaven skulle være på fransk som var det største problemet, men rett og slett at jeg hadde problemer med å få tankene mine til å gå opp.
Ikke det at fransken min er i nærheten av flytende eller perfekt, men nå kan jeg si at, joda, jeg kan fransk. Det går, jeg fungerer på dette språket selv om grammatikken nok ofte er ikkeeksisterende, selv om uttalen er merkelig. Men jeg kan ha samtaler, ta en cafétur, gå på teater, og faktisk forstå det som skjer og få sagt det jeg har lyst til – mesteparten av tiden. Mitt mål ved å utveksle til Frankrike var først og fremst å komme så langt som at jeg skulle kunne lese fransk litteratur på originalspråket. Som litteraturstudent blir du bevisst på at oversettelse ikke er så mye oversettelse som en re-skriving av et verk, og det å ha tilgang til de originale formuleringene, ordene, uttrykkene og dobbeltbetydningene gjør det utrolig mye morsommere. Før jeg dro til Paris hadde jeg aldri fullført en bok på fransk, men om man bare setter seg ned og er litt tålmodig kommer man gjennom, og plutselig har du lest flere sider uten å slå opp et eneste ord. Bare det å gå inn i en av de utallige bokhandlene, antikvariatene, boquinistene langs Seinen og lese titler og vite at alt dette kan du ta tak i fører til intense lykkeblaff. Du ser kjente og ukjente titler, gleder deg over språkets musikalitet eller ler når du ser en norsk bok med en fransk tittel som kjennes som noe helt annet.
Det å lese på et språk man ikke helt behersker gjør deg også mer oppmerksom – det går saktere og du kan ikke skumme gjennom på samme måte. Jeg har lest Flaubert før, men da jeg leste L’éducation sentimentale la jeg for første gang virkelig merke til hvor ekstremt mye energi det ligger i alle disse detaljene – fordi de fleste av ordene i de omstendelige beskrivelsene var ukjente for meg og måtte dermed slås opp. Jeg lærte meg plutselig å snakke om gardiner, en haug med forskjellige hestevogner (akkurat de ordene må jeg innrømme at nok har gått fort i glemmeboka da de ikke er særlig nyttige i hverdagslivet), øyevipper, øyelokk og øyenbryn (som det føles som om Flaubert kommenter nesten hver gang en følelse skal gis til kjenne, særlig hvis det handler om en kvinne). Etter å ha lest den lille mursteinen fra 1800-tallet var det så helt fantastisk å gå over til Simone de Beauvoir og La cérémonie des adieux og Une mort très douce, hvor språket er så mye lettere, hvor hestevogner er byttet ut med bilturer og beskrivelser av ettermiddager på caféer, drikking av whiskey og bekymring over døende kropper heller enn uoppnåelige forelskelser, i både et språk og et univers som er nærmere det jeg kjenner.
Bibliotekskø og terrorfrykt, men også bortgjemte gater og paris je t’aime
Om jeg står i alle fag gjenstår å se. Men utnyttet av dette semesteret er uansett verdt mer enn 30 studiepoeng. Det er ting jeg savner med studiehverdagen i Norge: Det å vite hva som kreves, å vite hvor man skal gå, at det tross alt ordner seg fordi man vet hvordan ting funker, og ikke minst norske biblioteker. Franskmennene har en ekstrem arbeidsmoral, og er nok også bare litt for mange: Bibliotekene her er ofte vakre, men som regel stappfulle fra åpningstid til stengetid hele semesteret igjennom; du har enten ikke lov til å låne med deg bøker hjem, eller så er antallet begrenset til tre til fem bøker av gangen; hvis du skal ut av biblioteket er det ofte tidsbestemte pauser, eller ikke mulighet til å forlate plassen din uten å ta med deg alle tingene og håpe på at det er en ledig plass når du kommer inn igjen; om du vil ha kunstbøker fra Pompidousenteret sitt bibliotek er det bare å forberede seg på en times kø før du kommer deg inn (men der er det til gjengjeld mulighet for å lete etter bøker på hyllene selv og ikke nødvendig å bestille opp bøker fra magasin). I tillegg kommer terrorfrykten som kjennes godt hver gang du skal bevege deg inn eller ut av bygg – den konstante sjekkingen av sekker og vesker, vising av kort for å få inngang steder – du føler hele tiden at du er nødt til å ha en grunn til å være der du er.
Men: Skoleveien min innebærer sykling forbi Notre-Dame (og hvem hadde trodd at Paris var en såpass god sykkelby? Det meste er flatt, bysykler finnes overalt og du har nesten alltid en egen sykkelfil eller muligheten til å sykle i bussfeltet), selve bygget til Sorbonne er en opplevelse med kapell fra 1600-tallet samt et astronomi- og fysikktårn (gamle bygg gir malerier og statuer i forelesningssalene, men også fravær av bord, harde og smale benker og konstant kjølighet), det er crêpes på nesten alle gatehjørner, alltid et sted å ta seg noe godt å spise og drikke, billige grønnsaksbutikker, slaktere, fiskerier og ikke minst bakerier som gir deg varm baguette (og lykken av å oppdage at franskmennene faktisk vandrer rundt med tre-fire baguetter under armen). Det er stadig nye gater å oppdage, plutselig sykler du over Pont au Change og ser toppen av Eiffeltårnet blinke, om du er under 26 og bor i et EU-land kommer du inn gratis på de fleste museer og med redusert tariff på konserter og teater, og i tillegg kommer det en jevn strøm med besøk som kan ta med havregryn (som av en eller annen mystisk grunn er det jeg savnet av norsk mat, uten at det noen gang har vært min favorittgreie) og avslappende preik på norsk.
Plutselig nærmer oppholdet seg slutten, og du skulle helst blitt et semester til – for nå vet du jo hvordan det funker, nå vet du hvilke folk som blir med på teater, konsert, som tar et glass vin en onsdagskveld, som lar deg kløne i vei på dette språket som tross alt gjør deg litt mer hjelpeløs, litt dummere enn du egentlig er. Men heldigvis er det alltid mulighet til å komme tilbake en annen gang, om bare på et ferieopphold for å hamstre med flere pocketbøker til 2 euro som kan fylle opp bokhylla, kofferten, kroppen og sjela.
STUDENTBLOGGEN ISL 